Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Det kan skje noe akutt med foreldre eller søsken eller situasjonen kan være kronisk og en del av hverdagen.
Helsepersonell har plikt til å ivareta barn som er pårørende.
Om barn som pårørende
Mange barn opplever å være pårørende i løpet av sin oppvekst. Når noe skjer med foreldre eller søsken, påvirkes barnas hverdag. Livet i familien består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Det kan handle om fysisk sykdom, psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet, vold eller dødsfall.
For barn og unge kan dette påvirke tryggheten deres, og opplevelsen av å være beskyttet og passet på. Barn bekymrer seg og lurer på hva som skjer. Samtidig vil de gjerne hjelpe til så godt de kan. Mange barn forteller om å være redde og alene. Redselen handler ofte om ikke å vite. Når barn ikke vet, er det vanskelig å forstå hva som skjer og da kan det ofte bli kaos i tankene. Noen barn kan bli triste og lei seg, mens andre blir sinte og irriterte. Det er også vanlig å få vondt i kroppen, som hodepine eller magesmerter.
Noe av det viktigste for barn er at de hverdagsrutinene fungerer som de pleier. De små tingene er viktige for at barn skal være trygge og ha det godt. Barn er aldri for små til å få med seg ting som skjer. De får med seg endringer i stemninger, foreldre som det ikke er så lett å få kontakt med og endringer i hverdagens rutiner.
De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Det å være pårørende kan medvirke til at barn opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning. Ingen kan med sikkerhet si at et barn vil utvikle egne problemer.